Kjære Peder….

Natt til 1. mai blir det 4 år sida eg mista deg kjære storebroren min! Livet e så urettferdig…det e så mye du skulle opplevd enda…så mange ting eg villa ha delt me deg…savne å ha deg å ringe til. Kunne ringe deg uansett ka..uanett ka ti, det spilte ingen rolle…bare for å prate, være stille i telefon i lag…du va bestandi der…kommer aldri til å bli vant til å ikke ha deg…
Eg savne deg så uendelig mye Peder. Snart fylle eg 30…da blir eg offisielt eldre enn deg Storebroren min…det e ikke riktig..va riktignok bestandi «eldre» enn deg men… Det gjør fysisk vondt å tenke på telefon fra pappa tidlig på mårran 1. mai…ville ikke tru på det…det kunne ikke være sant…det måtte være en vond drøm…men du e borte…du kommer aldri igjen…du betydde..betyr så mye for meg kjære Peder. Sku ha gjort ka som helst for å snakke me deg en siste gang..å snakke om nåkka anna enn at Thorgeir ikke stoppa her når han kjørte forbi nåen daga/uke før du døde…sku ha sagt kor mye du betydde for meg, for oss…du visste det nok men eg sku så gjerne sagt det til deg en siste gang… hørt stemmen din en gang bare…

Eg savne deg kjære storebroren min…ville bare du sku vite det…

lillesøster….(lille maija, eller en av de andre tingan du kalte meg…)